Grenselandet mellom det målbare og det merkbare

Jeg blir ofte fascinert av grenselandet –
stedet der vitenskap og mysterium møtes.
Der hvor erfaringene ennå ikke har fått et språk
som laboratoriene kan forstå, men hvor kroppen allerede vet.

Gjennom livet har jeg opplevd perioder med sterk sensitivitet –
for lys, lyd, elektrisitet, lukt og andre påvirkninger fra omgivelsene.

For sansesystemet kan det kjennes som støy
som til slutt gjør meg utmattet – og syk

Som regel tåler jeg mye støy av ulik karakter,
men noen ganger må jeg skru av lyset,
komme meg vekk fra strøm og skjerm,
fra det som trigger ubalanse i kroppen –
ja, trekke meg tilbake for å finne balansen igjen.

Disse erfaringene har lært meg noe om finstemthet:
at kroppen hører mer enn ørene,
og at sansene fortsetter som et usynlig nettverk
der alt påvirker alt.

Vitenskapen vil kanskje si at det handler om
nervesystem, hormoner eller kjemiske signaler.
Det er sant – men ikke hele sannheten.

For jeg merker også et dypere samspill,
som om kroppen har sitt eget felt av resonans.
Når jeg mister balanse, forstyrres dette feltet.
Når jeg finner roen, vender koherensen tilbake.

Forskningen begynner å bekrefte dette –
den peker stadig oftere på at kroppen kommuniserer
gjennom vibrasjoner, lys og elektriske signaler
som hjelper systemene å finne balanse.

Det som før ble avskrevet som mystisk,
kalt fantasi eller energi, får gradvis vitenskapelige navn.
Alt som i dag er etablert, har en gang vært grenseland.

Jeg liker å stå der – med én fot i vitenskapen og én i mysteriet.
Jeg tror fremtiden trenger begge:
den nøyaktige undersøkelsen og den levende intuisjonen.

Det er i dette feltet imellom at jeg tenker bioresonans hører hjemme –
som en bro mellom det bekreftede og det ubekreftede,
en gave i form av ørsmå elektromagnetiske frekvenser
som tuner seg inn og rydder støyen som står i veien
for kroppens egen evne til å balansere og helbrede seg selv.
Ikke for alt – men for veldig mye.

Og det er her Bioresonans har hjulpet meg.
Den har fjernet støy, slik at kroppens egne, finurlige evner
til selvregulering har fått virke – og jeg opplever nå
en bedre hverdag, både psykisk og fysisk.

Det er i grenselandet mellom det målbare og det merkbare –
det er der livets nye språk formes.

©Hilde Aradia Holten